Hjernens backup-plan – om Parkinson, nevroplastisitet og musikkens kraft.

«Det er ingenting du kan gjøre.»
Dette var beskjeden fra nevrologen. Parkinson er kronisk. Nevrogenerativ. Den forverres. Medisinene lindrer, men stopper ikke sykdommen. Spis sunn mat. Tren. Men lev som vanlig.

Likevel har jeg de siste tre årene oppdaget noe som ikke passer helt inn i den fortellingen. Noe som handler om hjernens evne til å bygge om, dersom man begynner å spille på lag med den. Om nevroplastisitet. Og hvordan musikk kan reaktivere motoriske nettverk.

Av alle sykdommer må vel Parkinson være den mest interessante sykdommen å ha. Man vet ikke hvordan den oppstår. Man har ikke funnet en kur. Det er fortsatt en gåte. Jeg forsøker å ikke være så opptatt av at forskerne må finne en kur snart. Hvis jeg fokuserer for mye på det, blir jeg bare mismodig. Jeg er mer interessert i alle de som forsker på hva man kan gjøre for å leve godt, tross sykdommen.

Jeg er nå på mitt tredje år med Parkinson. Vel, det er ikke helt riktig, for når de motoriske symptomene melder seg – i mitt tilfelle i januar 2021 – har man allerede mistet ca. 70 % av de dopaminproduserende nervecellene. Så man antar at man har hatt Parkinson i mange år før dette. Men da er det symptomer som lett kan forveksles med annet: depresjon, angst, stivhet i kroppen, men også mage- og tarmproblemer.

Store norske leksikon skriver: «Sykdommen er kronisk og nevrogenerativ.» Altså at dette er en varig tilstand som forverres. Det var også dette jeg fikk høre fra nevrologen. Han la til for sikkerhets skyld: «Medisinene bremser ikke sykdommen.» «Det er ingenting som påvirker denne utviklingen, annet enn fysisk trening.» I tillegg sa han «spis vanlig sunn mat» da jeg spurte om kosthold.

Men i løpet av disse tre årene har jeg lest meg opp og funnet helt andre fortellinger. Jeg har lyttet til nevrologer fra blant annet Nederland og USA som forsker på nye måter å se på sykdommen på. Jeg har fulgt leger som også er kostholdseksperter. To ting går igjen:

1. Ved Parkinson ser man en økt betennelsestilstand i kroppen (inflammasjon).
2. Man bør spise et kosthold med mye fiber (grønnsaker) og lite sukker (eller karbohydrater som blir til sukker).

I går hørte jeg den nederlandske nevrologen Rick Helmich snakke om nevroplastisitet som «hjernens backup-plan». Da falt noe på plass for meg. For hva om hjernen ikke først og fremst visner, men klarer å omorganisere seg? Og hva om musikk er en del av den planen?

I løpet av disse årene har jeg kommet over mange historier om mennesker som har klart å kontrollere Parkinson-symptomene på andre måter enn ved medisiner. Alle disse menneskene har noe til felles: De nekter å tro at det er ingenting å gjøre. Det er mennesker som går helhjertet inn for fysisk trening. Det er mennesker som har snudd opp ned på sitt forhold til mat og kosthold. De har også tatt stress på alvor og regulerer sitt nervesystem på ulike måter. Det er mennesker som jobber med dypereliggende stress og traumer. Let me present:

John C. Coleman er forfatteren av Rethinking Parkinson’s Disease, hvor han utfordrer den tradisjonelle forståelsen av Parkinson og argumenterer for at sykdommen i større grad bør sees i sammenheng med metabolisme, inflammasjon og livsstil.

John Pepper, en tidligere industrileder som etter sin Parkinson-diagnose utviklet et målrettet, intensivt treningsregime for å påvirke symptomene sine – omtalt av Norman Doidge i boken The Brain’s Way of Healing som et eksempel på hjernens plastiske evne til å reorganisere funksjon.

Brian Reedy, ambassadør for Davis Phinney Foundation, har fortalt hvordan intensiv trening og målrettet fysisk aktivitet kraftig forbedret hans Parkinson-symptomer og funksjon, særlig når han jobbet hardt med øvelser som utfordret både kropp og hode.

Den dansende, svenske influenseren Anne Hellevik (62) har fortalt hvordan målrettet dans og meditasjon har gitt henne en hverdag uten merkbare Parkinson-symptomer, selv uten medisiner og etter 12 år med diagnosen.

I lys av nevrologen Rick Helmichs beskrivelse av nevroplastisitet som «hjernens backup-plan» blir hennes erfaring mindre mystisk og mer biologisk forståelig.

Han forklarte at siden vi allerede har mistet rundt 70 prosent av dopaminet når de motoriske symptomene blir synlige, er man allerede betydelig svekket. Diagnosen kommer sent i sykdomsforløpet. Hjernen har allerede vært under press i lang tid. Helmich beskriver hvordan hjernen aktiverer alternative nettverk når dopaminsystemet svikter. Den reparerer ikke de døde cellene – men den omorganiserer seg. Den forsøker å kompensere. Den bygger om.

Andrew Huberman forklarer dette på 3 minutter her:
https://www.youtube.com/watch?v=T40GXZdIp7U

Musikalske hjernemekanismer

Tenk om vi kan komme litt nærmere mysteriet Parkinson og musikk. Det viser seg at nevroplastisitet – hjernens «backup-system» – aktiveres gjennom rytme, dans, trening osv., og kan hjelpe til der de skadde hjernecellene ikke klarer biffen. Når vi lytter til eller beveger oss til musikk, aktiveres motoriske nettverk, basalgangliene og dopaminsystemet, nettopp de områdene som rammes ved Parkinson. Studier viser at rytmisk stimulering kan forbedre gangfunksjon, timing og koordinasjon. Det er som om hjernen låner struktur fra musikken når dens egen interne timing svikter. Førsteamanuensis ved UIB, Ketil Vikene, har sett nærmere på dette.

https://www.forskning.no/forskeren-forteller-fremtidsforskning-hjernen/forskeren-forteller-kan-rytmisk-musikk-endre-hjernen-hos-en-med-parkinsons/289726

Men nå lurer jeg på om musikk i enda større grad påvirker hjernens plastisitet. Hva med det å lytte aktivt og involvert til musikk? Jeg mener virkelig å lytte, fenomenologisk, helhetlig, kroppslig – ikke bare overfladisk. Vil ikke dette aktivere andre deler av hjernen og kanskje støtte de ødelagte, for å si det litt enkelt? Jeg har lest studier som viser at å lytte til Bach, flerstemt polyfon musikk kan stimulere hjernens nevroplastisitet og mer direkte stimulere hjernens arbeidsminne.

Mennesker med Parkinsons sykdom som har problemer med å starte bevegelse, balanse og i det hele tatt gå, kan plutselig danse når musikk settes på. Ikke like bra ved en mekanisk rytme (som beech band eller metronom). Metronom = primært timing. Musikk = timing + emosjon + forventning + form + kroppslig resonans. Dette fordi når der er musikk involvert, så aktiveres flere sentre i hjernen.

Passiv/aktiv lytting
Det har vært forsket mye på musikeres hjerne, men kanskje ikke så mye på publikums ulik måte å lytte på. Noen er jo veldig passive i sin lytting, sitter gjerne og tenker på helt andre ting. Jeg er særlig opptatt av hvordan vi mer presist kan definere hva «aktiv lytting» faktisk innebærer. Kan det forstås som kroppslig resonans – en sanset, fysisk medopplevelse av musikalsk bevegelse? Som indre bevegelsesforestilling (motor imagery) uten ytre bevegelse? Som formbevisst sporing av retning, spenning og oppløsning i musikken? Som intensjonell orientering mot musikalsk retning og mening? Eller som en bevisst pustekobling til frasering og musikalitet?

Aktiv, kroppslig og strukturbevisst lytting aktiverer frontale nettverk, emosjonelle systemer og motorisk simulering. Den engasjerer hele hjernen, ikke bare hørselsbarken. Det gir grunn til å tro at slik lytting kan støtte kompenserende nettverk og styrke kognitiv robusthet. Men vi vet ennå ikke i hvilken grad dette påvirker selve sykdomsforløpet.

Det betyr ikke at det er «ingenting å gjøre». Det betyr at vi må skille mellom håp, erfaring og dokumentert effekt. Og kanskje ligger noe av svaret nettopp der – i samspillet mellom det vi vet, det vi undersøker, og det vi våger å erfare.

Abonnér gjerne på vårt månedlige nyhetsbrev:
https://thelisteningbody.me/contact/