Når musikk blir til i kroppen

Jeg lever med Parkinsons sykdom. Det betyr at kroppen min hver dag minner meg på at ingenting lengre kan taes for gitt. Samtidig har sykdommen gjort meg mer oppmerksom på at kroppen ikke bare er et transportmiddel, men et sted vi lever, forstår og erfarer verden fra. Musikken har blitt et rom der jeg kan få puste friere, lytte dypere og kjenne meg mer hel.

Å bli ett med musikken

Da jeg etablerte Lyttelos i 2018, var det med et ønske om å få andre mennesker til å oppdage den gaven vi er velsignet med her i vår tid på jorden: den klassiske musikken. Musikkverk som er mye større enn oss små mennesker. Musikk som er skapt utenfor tid og rom, og som lever videre gjennom århundre etter århundre. Når jeg spiller konsert er målet mitt å glemme meg selv, bli fri fra eget ego og bli ett med musikken jeg spiller. Derfor ble jeg alltid litt frustrert når kommentarene etterpå gikk i retning av min prestasjon: «Gukkå flink du er». Etter hvert forstod jeg at mange ikke vet hva de skal si. De mangler vokabular for å snakke om musikkopplevelse, og tyr til om de likte eller ikke likte det. Med Lyttelos utviklet jeg dette til en viss grad, men da jeg ble kjent med Piotr som kan så mye om buddhistisk filosofi og praksis så utviklet det seg et nytt konsept der publikum også lytter innover.

Den lyttende kroppen – et nytt lyttelandskap

Den første oppgaven deltagerne får er å rette oppmerksomheten innover i seg selv. «Hva foregår i deg når du lytter til denne musikken?» Jeg gir gjerne noen små hint: «legg merke til pusten, hjerteslagene dine, hva foregår i føttene, får du lyst å bevege deg?» Hodet og sinnet er også med: «Dukker det opp bilder, farger, tanker eller minner?» Man er generøs og ønsker alt velkommen, uten å dømme.

Når vi åpner for tilbakemeldinger etter at musikken er spilt, blir jeg helt rørt over folks tilbakemeldinger. Men også over det ekte, transparente uttrykket i ansiktene deres. Som om noen har trukket bort et slør. Kroppslige erfaringer – prikking i hodet, smertene i ryggen som forsvant, følelsen av et stort, åpent rom i brystet. Minnene som strømmer på. En ung jente som kjente på savnet av sin avdøde far. En nydelig, hvithåret dame på 88 år som husket hvordan hun hadde spilt dette pianostykket som ungdom. Hun glødet i kinnene og ble blank i øynene da hun fortalte om hvordan musikken brakte henne tilbake til denne gode ungdomstiden.

Når kroppen forstår før språket

Det er nettopp slike erfaringer nyere forskning forsøker å forstå gjennom perspektivet embodied cognition – kroppslig forankret kognisjon. Her sees ikke musikkopplevelse som noe som først og fremst skjer i hodet, men som en helhetlig prosess der kropp, sanser, følelser, minner og bevegelse er uløselig vevd sammen. Kroppen lytter, responderer og skaper mening, ofte før språket kommer til. I musikk betyr dette at puls, pust, muskelspenning og indre bevegelse er aktive deler av hvordan vi opplever og forstår lyd. Musikken setter noe i gang i oss – ikke bare emosjonelt, men fysisk. Den beveger oss, bokstavelig talt, også når vi sitter helt stille.

Å bli loset gjennom musikken

I andre del av konserten blir jeg Lyttelos. Da tar jeg publikum med på en form for omvisning inni musikken. Vi lytter til både del og helhet – til detaljer, overganger og sammenhenger. Jeg inviterer til å legge merke til hvordan musikken bygger spenning, slipper den, og hvordan vi hele tiden befinner oss i et spenn mellom det som nettopp har vært og det som er i ferd med å komme.

Denne måten å lytte på er fenomenologisk og min læremester i denne tilnærmingen i over 30 år, Jordi (JORDI MORA). Musikken forstås ikke som et objekt utenfor oss, men som en erfaring som oppstår i møtet mellom lyd og menneske. Fortid, nåtid og fremtid er samtidig til stede i lyttingen: i erindringen av det som har vært, i forventningen til det som skal komme, og i det intense nærværet i øyeblikket. Slik blir det å lytte til musikk en aktiv, skapende handling, der mening vokser frem mens musikken beveger seg gjennom oss.

Å hvile i øyeblikket

Piotrs meditasjon har en buddhistisk klangbunn og kalles Metta, en praksis som kultiverer vennlig og velvillig oppmerksomhet først rettet mot en selv, og deretter gradvis mot andre og verden som helhet. Gjennom en enkel, veiledet praksis inviterer han deltakerne til å utvikle en mild og inkluderende holdning til egen kropp, pust og indre erfaring. Meditasjonen glir deretter sømløst inn samme musikkstykke.

Etterpå beskrev den vakre, hvithårete eldre damen en helt annen opplevelse. Musikken var ikke lenger bundet til hennes fortid, men ble en ren her-og-nå-erfaring. Stykket fikk tre frem uten historie, uten minner, uten sammenligning – som om tiden hadde sluppet taket, og musikken fikk være seg selv.

Arbeidet vårt har vekket interessen til RITMO (Universitetet i Oslo). I mars inviteres publikum – med og uten Parkinsons sykdom – til en helt spesiell happening. En forskningskonsert med måling av publikums fysiologiske og mentale respons. Dette skjer i Oslo og nesten helt sikkert i Bergen.